Kommunekrisa rammer psykisk helse

Resultatet er lengre ventetider, bortfall av lavterskeltilbud og økte samfunnskostnader. 

– Vi er bekymret for hvordan de psykiske helsetjenestene nærmest folk blir utsatt for kutt og nedskjæringer i en trang kommuneøkonomi, sier president i Psykologforeningen Hanne Indregard Lind.  

Stramme kommunebudsjetter 

Kommunenes økonomi styres i stor grad av statsbudsjettet. Mesteparten av midlene som overføres til kommunene fra staten er gjennom rammetilskuddet – altså frie midler som kommunene selv kan disponere. En liten andel av midlene kommunene får, er øremerket og skal gå til bestemte formål.

I statsbudsjettet for 2026 bevilges over tre milliarder kroner ekstra til kommunene og en milliard ekstra til fylkeskommunene, men samtidig innlemmes nå flere tidligere øremerkede tilskudd i rammen.  

– Det er en stor utfordring at lovpålagt psykisk helsehjelp finansieres gjennom rammen til kommunene når rammene er stramme, sier Lind.

58 prosent av landets kommuner gikk med underskudd i fjor, og 180 kommuner har begrenset økonomisk handlingsrom.

Harde prioriteringer

Når midlene ikke er øremerket, prioriterer kommunene selv innenfor en samlet ramme. Det betyr at områder som ikke har tydelige rapporteringskrav eller sterke lovpålagte føringer, kan tape mot andre tjenester.  

Tidligere har enkelte satsinger på psykiske helse vært øremerket, men de siste årene er flere tilskudd lagt inn i rammen.  

– Dette svekker forutsigbarheten for psykiske helsetjenester, sier Lind. 

Psykologforeningen har i høringsinnspill advart om at denne modellen gir systematiske prioriteringsutfordringer der lovpålagte oppgaver innen psykisk helse risikerer å bli underfinansiert. 

Les også Psykologforeningens høringsinnspill til kommunal- og forvaltningskomiteens budsjettbehandling 2025

Får konsekvenser 

I flere kommuner er det stor bekymring for konsekvensene av kutt i psykisk helse og rusarbeid. 

– Når budsjettene strammes inn står forebyggende tjenester og lavterskeltilbud først i køen for nedprioritering, sier Psykologforeningens president. 

Etter kommunestyremøtet i Lørenskog i desember, er det vedtatt å kutte i «Forebyggende psykisk helsetjeneste» (FPH) i kommunen.  

Hovedtillitsvalgt Karoline Bjerkvik Halvorsen forteller at det har vært foreslått ulike variasjoner av kutt i tjenesten, fra noen få stillinger til å legge ned hele tjenesten utenom psykososialt kriseteam. 

Nå må forebyggende psykisk helsetjeneste i kommunen kutte tre årsverk. 

– Vi opplever ikke at det er forståelse for hvilken jobb vi gjør og hva konsekvensene av kutt er, sier hun.  

De ansatte har nå blitt forberedt på at det vil bli oppsigelser, og at det skal foretas en kompetansekartlegging av ansatte for å vurdere hvem som må gå.  

– Dette skaper selvfølgelig stor bekymring, både for hvordan tjenestetilbudet for psykisk helse i Lørenskog vil se ut, og frykt for at hele fagmiljøet og tjenesten som er bygget opp over 25 år blir rasert eller lagt ned. I den forbindelse er selvfølgelig ansatte også bekymret for på miste jobben. 

Bjerkvik Halvorsen forteller at det allerede er større etterspørsel etter tilbudene enn det dagens kapasitet klarer å dekke. 

– Vi vet ikke ennå hva vi vil måtte prioritere bort, men ser for oss at det særlig må gå ut over tilbudet til voksne, da det kanskje er mest faglig forsvarlig, sier hun. 

Med reduksjonen i årsverk som nå skal gjennomføres, vil tilbudet i tjenesten bli begrenset og for en del av befolkningen bortfalle helt.

– Det vil ikke være mulig å møte lovpålagte krav til nødvendige og forsvarlige helsetjenester. Dette vil ramme innbyggere i alle aldre i stor grad, da de vil stå uten et reelt psykisk helsetilbud.

Kutter i rustilbudet

Tilskuddsordningen «Kommunalt rusarbeid» med 448 millioner kroner fjernes fra statsbudsjettet fra neste år. Dermed står mye kommunalt rusarbeid i fare for å bli nedprioritert i en presset kommuneøkonomi.

Rusfeltets hovedorganisasjon er blant flere som reagerer på kuttet.

«Når midler til kommunalt rusarbeid fremover ikke lenger skal øremerkes, er vi redd for at kommunene vil prioritere stillinger til andre oppgaver enn rusarbeid», skriver de på sine nettsider.

Psykologspesialist Eva Brekke er nestleder i styret i Rusfeltets hovedorganisasjon, førsteamanuensis ved Universitetet i Innlandet og medlem i fagutvalget for rus- og avhengighetspsykologi i Psykologforeningen.

Hun sier at det i tjenestene kan være en tendens til at rusfeltet ikke prioriteres. 

– Det er enda uklart hva dette vil innebære. Bekymringen er selvfølgelig at kommunene vil bruke midlene til andre formål. Det kan potensielt få dramatiske følger, sier hun. 

Brekke peker på Riksrevisjonens rapport som kom i februar 2025. De retter sterk kritikk mot myndighetene, som ikke har sørget for at personer med psykisk lidelse kombinert med ruslidelse får den hjelpen de trenger. Styrking av kommunalt rusarbeid og boligsosialt arbeid er en av anbefalingene deres. 

– Det er vanskelig å forstå hvorfor man velger å fjerne denne tilskuddsordningen nå. Dette er en gruppe som topper lista over mennesker i Norge med størst humanitære behov, og som har lavere forventet levealder enn den generelle befolkningen. Vi vet at mange kunne fått det bedre hvis rusfeltet hadde blitt prioritert skikkelig. 

Frykter rasert tilbud 

Porsanger kommune i Finnmark merker nedprioriteringen av rusfeltet på kroppen. Lene Gregersen er leder for psykisk helsetjeneste og konstituert leder for legestasjonen i kommunen. Hun mener at kutt i de øremerkede tilskuddene til rusforebyggende tiltak har dramatiske konsekvenser. 

– Kommunen har bygget opp et tilbud gjennom flere år som nå vil bli rasert uten disse midlene, sier Gregersen. 

Tilbudet i Porsanger er et lavterskeltilbud som gjennom systematisk arbeid når ut og er en hjørnesten i det selvmordsforebyggende arbeidet. Selvmordstallene i Norge er høyere enn noen gang, men i Porsanger har de nå – takket være dette lavterskeltilbudet som også guttene har begynt å bruke – ikke hatt et eneste selvmord på fire år. 

Gregersen frykter de langsiktige konsekvensene kan være økt dødelighet, flere selvmord og ansatte som slutter i jobben fordi de opplever at de ikke strekker til. 

– Vi har ansatte som gråter på jobb om dagen, ikke fordi de er redde for å miste jobben, men fordi de ser at dette vil få store og dramatiske konsekvenser for samfunnet vårt.