Hvordan skal vi redde psykisk helsevern?

Av: Arnhild Lauveng, visepresident med ansvar for fag- og profesjonspolitikk

I tillegg rapporterer mange behandlere om krevende arbeidshverdager hvor kravene til det som skal gjøres og tiden de har til å gjøre alt dette, rett og slett ikke henger sammen.

Tittelen på dette innlegget er hentet fra er debatt jeg fikk delta i under Arendalsuka i år, arrangert av RVTS-sør. Jeg skal ikke referere debatten her, men jeg har lyst til å reflektere litt over hvilke utfordringer jeg opplever i psykisk helsevern i dag, og hvordan vi i Psykologforeningen arbeider med disse utfordingene.

Det er stadig flere som henvises til psykisk helsevern, og mange får avslag – i Helse Sør-Øst blir omtrent en tredjedel av henvisningene avslått.

Det er helt klart behov for mer ressurser til psykisk helse. Flere helseministere har krevd en større vekst innen psykisk helsevern enn innen somatikken, uten at dette har skjedd. Det er ikke akseptabelt, og må endres. 

Mer ressurser alene vil imidlertid ikke løse alle utfordringene. Med den sterke økningen vi har i opplevde psykiske helseutfordringer, vil vi aldri ha nok ressurser, hverken økonomisk eller bemanningsmessig, til at alle skal behandles innen spesialisthelsetjenesten. Dette er heller ikke ønskelig, og det er ikke gitt at det alltid er det beste tilbudet.

Tvert imot. For en del mennesker, for eksempel barn og unge med milde til moderate problemer, vil utredning, diagnostisering og behandling i seg selv være en stor belastning, og neppe den beste måten å løse utfordringene deres på.

Spesialisthelsetjenesten skal være et tilbud til pasienter med moderate til alvorlige helseutfordringer – hvis alle som henvises tas inn, uten gode prioriteringer, vil tilbudet til de med alvorlige vansker vannes ut, og vi kan risikere å behandle personer som ville hatt større nytte, og mindre bivirkninger, av andre tilbud.

---

– Samtidig blir alle pasienter henvist av en grunn.

---

De selv, familien og omgivelsene, og også fastlegen, opplever at de har problemer som har vart over tid, og som er så alvorlige, at de trenger og ønsker hjelp. Når de så får avslag, oppleves dette ofte fortvilende, for hva skal de gjøre nå?

Problemene de søkte hjelp for, er jo der, så hvem skal hjelpe? Svaret på det spørsmålet avhenger selvsagt av situasjonen.

Noen burde helt opplagt fått et tilbud i spesialisthelsetjenesten, men fikk avslag på grunn av mangler i henvisningen. For disse ville bedre samhandling og bedre veiledning til fastlegene vært avgjørende for god hjelp.

For andre vil det kanskje være hensiktsmessig med en samtale med fastlege eller helsesykepleier om hva som er normale livsutfordringer, og hvordan vi kan løse dette selv, ved hjelp av nettverk og eller ulike former for selvhjelpsverktøy. Gode søvnrutiner, fysisk aktivitet og støtte fra sosialt nettverk hjelper faktisk på mange hverdagsutfordringer.

Andre igjen har behov for ulike kommunale tilbud, enten dette er kommunalt ansatte psykologer, psykisk helseteam, frisklivsssentraler, dagsentre, familiehus eller kurstilbud.

Det er imidlertid viktig hvordan informasjonen formidles til folk. Hvis man får avslag med en begrunnelse om at «problemene ikke er så alvorlige at de kvalifiserer til hjelp i spesialisthelsetjenesten», er det naturlig at man føler dette som en avvisning. Noen vil også føle at de og deres problemer ikke er «viktige» nok, at det ikke er håp, eller at «ingen bryr seg».

En løsning på dette, er å gjøre som prosjektet «en vei inn» i Sandefjord, hvor kommunen og DPS gjør vurderingssamtaler i fellesskap. Alle får et tilbud, enten i kommunen eller ved DPS, og alle får det tilbudet som vurderes som mest nyttig for den enkelte.

Les: Om prosjektet «en vei inn»

En annen løsning, som Psykologforeningen har arbeidet mye med de siste årene, er psykologer tilknyttet fastlegekontorene. Med et tettere samarbeid mellom fastleger og psykologer vil det være enklere både å gjøre gode vurderinger av hvem som kan hjelpes best på kommunalt nivå, hvem som skal henvises videre, og å skrive bedre og mer presise henvisninger når det er aktuelt.

Mange pasienter kan også få rask avklaring og behandling direkte hos fastlegen, eller den tilknyttede psykologen.

Det er også viktige med gode og helhetlige tilbud for de som har alvorlige, sammensatte og langvarige problemer, inkludert samtidige utfordringer med psykisk helse og rus. De fleste av disse menneskene vil trenge hjelp fra både spesialisthelsetjenesten og kommunale helsetjenester over lang tid, tillegg til at mange også trenger praktisk hjelp med bolig, økonomi, arbeid, fritid og annet.

---

– For å gi god, trygg og effektiv hjelp til disse menneskene, kreves det forpliktende samarbeid og nok kompetanse.

---

Individuell plan er en lovfestet rettighet, men fungerer i praksis ikke så godt, ofte på grunn av tungvinte skjema, rigide systemer og mangel på kompetanse.

Hvis flere med milde til moderate utfordringer skal få et godt tilbud i kommunene, samtidig som vi skal samhandle bedre rundt pasienter med sammensatte og alvorlige tilstander, trengs det imidlertid mer ressurser og mer kompetanse i kommunene. Det er veldig bra at det er lovfestet at alle kommuner skal ha tilknyttet psykolog, men det er ikke nok.

Mange kommuner har bare tilbud til barn, andre bare til voksne. Veldig få kommunalt ansatte psykologer arbeider med eldre, alvorlig psykisk syke eller mennesker med innvandringsbakgrunn. Noen kommuner har ikke tilknyttet psykolog i det hele tatt, til tross for lovfestingen.

---

– For å redde psykisk helsevern trengs det mer ressurser, mer kompetanse og bedre rutiner for prioritering, samhandling og samarbeid.

---

For å redde psykisk helsevern trengs det selvsagt mer ressurser til psykisk helsevern, og det vil vi fortsette å arbeide for. Men det er ikke nok.

Det trengs også mer ressurser og mer kompetanse inn i kommunene. Og ikke minst trengs det mer kompetanse og bedre rutiner for prioritering, forpliktende samhandling og samarbeid, slik at vi arbeider klokere, og unngår å kaste bort tid og ressurser på å kaste pasientene mellom oss.

Når dette leses, er Arendalsuka over for lenge siden. Men debattene og påvirkningsarbeidet fortsetter, både i offentligheten, i kronikker, i direkte møter med organisasjoner, politikere og byråkrater, og de fortsetter i foreningens egne utvalg og råd.

Det er ingen enkle løsninger på de utfordringene vi står i dag. Men det finnes muligheter.