Hopp til hovedinnhold

Obligatorisk program i nevropsykologi

Denne målbeskrivelsen gjelder for kursoppstarter fom. 2026

1. Innledning

Målbeskrivelsen for obligatorisk program i nevropsykologi inneholder: 

  • Beskrivelse av fagfeltet for spesialiteten, samt psykologspesialistens rolle, funksjon og virkeområde
  • Beskrivelse av den generelle og den spesifikke kompetansen til en psykologspesialist i nevropsykologi
  • Beskrivelse av utdanningsaktivitetene som skal bidra til utvikling av de ulike kompetansene
  • Grunnlaget for vurdering av psykologens faglige utvikling, både egenvurdering og veileders formative og summative vurdering 

Spesialistutdanningen er forankret i Prinsipperklæringen for evidensbasert praksis (Evidence-Based Practice in Psychology–EBPP). Hensikten med Prinsipperklæringen er å fremme virksom effektiv psykologisk praksis og forbedre folkehelsen ved å bruke empirisk funderte prinsipper for psykologisk utredning, kasus formulering, behandlingsrelasjon og intervensjon. Psykologspesialister skal, i henhold til EBPP, gjennomføre evidensbaserte beslutningsprosesser.  Dette betyr å integrere den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise, sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål. 

2. Beskrivelse av spesialiteten i nevropsykologi

2.1 Definisjon

Klinisk nevropsykologi omhandler primært psykologfaglig utredning, diagnostisering og behandling/rehabilitering av personer med antatt eller påvist hjerneorganisk sykdom, skade eller funksjonsforstyrrelse. Kunnskap om hjerneorganisk grunnlag for psykologiske og kognitive funksjoner, og hvordan disse funksjonene kan undersøkes gjennom ulike nevropsykologiske tester, står sentralt. De vanligste brukere av klinisk nevropsykologiske tjenester har mistenkt eller påvist skade eller sykdom i sentralnervesystemet, men faget har anvendelse også utenfor denne kjernegruppen. Nevropsykologer har innsikt i tiltak som kan bidra til å behandle eller kompensere for funksjonstap og kunnskap om rehabilitering/habilitering og psykologisk behandling.

Omfattende kunnskaper om hjernens utvikling i hele livsløpet står sentralt. Nevropsykologer har både bredde og dybdekunnskap om nevropsykologisk funksjon ved utviklingsforstyrrelser, ervervet nevrologisk skade eller sykdom og ved psykiske lidelser.  Kunnskapsgrunnlaget for nevropsykologisk praksis er integrasjonen av den beste tilgjengelige forskningen på nevropsykologiske problemstillinger, kombinert med erfaringsbasert kunnskap og klinisk skjønn.

2.2 Funksjon og virkeområde

Nevropsykologer arbeider med mennesker gjennom hele livsløpet, fra barn til eldre. Arbeidet retter seg mot pasienten, pårørende, henvisende instans og mot aktuelle samarbeidspartnere. I helsevesenet utføres nevropsykologisk arbeid som regel i en tverrfaglig sammenheng. Legespesialister i nevrologi, pediatri, fysikalsk medisin/rehabilitering, psykiatri og andre fordypninger er nære samarbeidspartnere. Andre sentrale samarbeidspartnere er psykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, spesialpedagoger, logopeder, og andre helse- og pedagogiske fagpersoner. Nevropsykologers arbeid retter seg også inn mot skole og utdanningssektoren, arbeidsliv og i trygderelaterte spørsmål.  I rettsvesenet brukes nevropsykologiske vurderinger som sakkyndig grunnlag i psykologiske og hjerneorganiske spørsmål, både i sivile og strafferettslige saker. Som sakkyndig opptrer nevropsykologer som oftest som utredende fagpersoner med et bestemt mandat.

2.3 Roller og oppgaver

Psykologspesialisten har ansvar for kvalitetssikring av psykologers og andre profesjonsutøveres faglige arbeid. Spesialisten har ansvar for veiledning av andre fagpersoner og gir konsultasjon til andre faggrupper.  De samhandler med andre tjenesteytere på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten for øvrig.

Psykologspesialistens ansvar er å sørge for at psykologfaglige perspektiver tas med ved utvikling av tjenestene. Spesialistene har også etisk og juridisk ansvar, og kan ha administrativt ansvar.

Nevropsykologer er med på å forvalte samfunnets ressurser til helsetjenester for befolkningen. Nevropsykologer må derfor være godt kjent med, og ta tilbørlig hensyn til, samfunnets økonomi og bidra til at helsetjenestene fordeles i henhold til allmenne prioriteringsnormer. De skal kjenne til hvordan unødige eller overflødige tiltak kan unngås, og medvirke til at enkeltpasienter eller grupper ikke gis en uberettiget økonomisk eller prioriteringsmessig fordel. Samtidig er man som spesialist ansvarlig for å melde fra om ressursmangler innenfor sitt spesialiseringsfelt.  

Nevropsykologer opptrer både som utredere, behandlere og sakkyndige, med de ulike retningslinjer som følger disse rollene. De samarbeider med pasient, pårørende og offentlige tjenesteytere.

En nevropsykologisk undersøkelse skal gi et svar på en eller flere problemstillinger, som årsaker, diagnoser, og implikasjoner for behandling/rehabilitering og tilrettelegging. Typiske tiltak er å gi pasient, pårørende og henviser en bedre forståelse av intakte nevropsykologiske funksjoner, så vel som svikt i disse funksjonene og de begrensninger som følger av dem. Dette danner grunnlaget for beslutninger og råd knyttet til behandling, rehabilitering og habilitering, utdanning, arbeidsliv, trygdespørsmål, saker om erstatning, og vurderinger av helsekrav til bestemte yrker eller bestemte sertifikater. Det danner også grunnlaget for behandling, som treningsprogrammer rettet mot å styrke og forbedre kognitive funksjoner, eller programmer rettet mot kompenserende strategier. Psykoterapi kan inngå i nevropsykologisk behandling, men vil som regel inngå i en større og mer helhetlig rehabiliteringsprosess.

2.4 Målgruppe

Målgruppen for obligatorisk program i nevropsykologi er psykologer som har gjennomført fellesprogrammet og som jobber, eller ønsker å jobbe, med nevropsykologiske oppgaver overfor barn, unge, voksne, inkludert eldre voksne.

3.  Kompetanse

Dette avsnittet inneholder en beskrivelse av psykologspesialistens generelle kompetanse, på tvers av spesialiteter. Kunnskaper og ferdigheter som utgjør den spesifikke kompetansen som er tilknyttet hver enkelt spesialitet blir også beskrevet. Definisjonene på kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse er hentet fra Nasjonalt Klassifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR)

De ulike kompetansene utvikles gjennom praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Disse utdanningsaktivitetene blir redegjort for under pkt. 4.

3.1 Generell kompetanse

«Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdannings- og yrkessammenheng, gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning» (NKR)

Den generelle kompetansen som psykologspesialist innebærer å kunne:

  • Løse komplekse faglige problemstillinger og utfordre etablert kunnskap og praksis på fagområdet
  • Anvende fagetiske prinsipper i tråd med Etiske prinsipper for nordiske psykologer i komplekse problemstillinger og dilemmaer
  • Sørge for brukermedvirkning på ulike nivåer (individ-, tjeneste- og systemnivå)
  • Lede strategisk tjenesteutvikling
  • Reflektere over potensielle konsekvenser som sosial og kulturell bakgrunn, samt personlige erfaringer kan ha på egen profesjonalitet, og opptre respektfullt i møte med individer og grupper
  • Kritisk analysere og formidle egne faglige erfaringer og kompetanse
  • Ivareta digital sikkerhet og bistå i faglig kvalitetssikring i utviklingen av teknologiske løsninger, både på individ- og systemnivå
  • Anvende kunnskap om andre faggrupper for å kunne samhandle tverrfaglig og på tvers av virksomheter og nivåer

3.2 Spesifikk kompetanse

Den spesifikke kompetansen består av læringsutbytter som fremmer nødvendige kunnskaper og ferdigheter til en spesialist i nevropsykologi.

«Kunnskap er å forstå teorier, fakta, begreper, prinsipper og prosedyrer innenfor fag, fagområder og/eller yrker»

«Ferdigheter er evnen til å anvende kunnskapen til å løse problemer og oppgaver. Det er ulike typer ferdigheter – kognitive, praktiske, kreative og kommunikative»(NKR)

3.2.1 Kunnskaper

 Nevropsykologer skal ha inngående kunnskap om:

  • Den biopsykososiale modellen, som forutsetter at individets nevropsykologiske funksjon betraktes i samspill med biologiske, psykologiske og sosiale forhold
  • Hvordan hjernefunksjon, kognitive evner og ferdigheter, emosjonelle reaksjoner og sosiale omgivelser påvirker hverandre, for så å integrere denne kunnskapen i kartlegging, behandling, rehabilitering og tilrettelegging
  • Hjernens fungering i et utviklingsperspektiv gjennom hele livsløpet. Dette innebærer inngående kunnskap om normalutvikling av hjernefunksjoner, og hvordan ulike skader, sykdommer eller forstyrrelser påvirker eller har konsekvenser for normal hjernefunksjon
  • Et bredt utvalg av nevropsykologiske undersøkelsesmetoder, psykometri, testutvikling, og forhold som påvirker en nevropsykologisk test eller testbatteris sensitivitet, spesifisitet og validitet
  • Hjerneanatomi, funksjonell hjerneanatomi og sammenhenger mellom hjerne og atferd
  • Kognitive funksjoner, både i normalpopulasjoner og ved ulike kliniske tilstander
  • De vanligste sykdommer, tilstander, utviklingsforstyrrelser og syndromer relevante for nevropsykologer
  • Differensialdiagnostiske vurderinger
  • Habilitering og rehabilitering i et overordnet og helhetlig perspektivNevropsykologer skal ha kunnskap om:
  • Nevropsykologiens historie, teorier og modeller
  • Nevrologi
  • Relevante medisinske undersøkelsesmetoder, som nevrologiske, nevroradiologiske, nevrofysiologiske og genetiske undersøkelser
  • Rusmidler, medikamenter og andre kjemiske substansers innvirkning på nervesystemet
  • Somatiske tilstander og prosesser som kan påvirke hjerne og atferd
  • Psykiske lidelser og reaksjoner som kan oppstå i tilknytning til hjerneorganisk sykdom og/eller skade
  • Strukturert utredning av psykisk helse og personlighet
  • Krysskulturell nevropsykologi
  • Sakkyndighetsrollen og meldeplikt
  • Pasientsikkerhet i nevropsykologisk arbeid
  • Hjernehelse

3.2.2 Ferdigheter

Etter endt spesialistutdanning skal nevropsykologer kunne:

  • Anvende den biopsykososiale modellen: Kandidaten identifiserer, vekter og integrerer biologiske (hjernesykdom/skade, anatomi/fysiologi), psykologiske (kognisjon, emosjon, læring, mestring) og sosiale/kontekstuelle forhold (familie, skole/arbeid, kultur, tjenester) i utredning, vurdering og tiltaksplanlegging, med vekt på gjensidig påvirkning og utvikling over tid
  • Gjennomføre klinisk nevropsykologisk intervju og anmaneseopptak, inkludert innhenting av komparentopplysninger
  • Fleksibelt tilpasse undersøkelsen og oppfølgingen etter pasientens forutsetninger, behov og situasjon
  • Utforme en utrednings- og oppfølgingsplan
  • Administrere, skåre og tolke nevropsykologiske tester, spørreskjemaer og andre kliniske verktøy
  • Kritisk analysere og integrere informasjon fra observasjoner, testresultater, anamnese og andre relevante kilder
  • Utføre differensialdiagnostiske, funksjonsdiagnostiske og forløpsdiagnostiske vurderinger
  • Innhente, vurdere og anvende relevant kunnskap for å underbygge vurderinger og anbefalinger
  • Formidle vurderinger, konklusjoner og aktuelle tiltak i samtale, tilpasset mottakerens forutsetninger og behov
  • Skrive en nevropsykologisk rapport, med en helhetlig vurdering og konklusjon som reflekterer aktuell henvisningsgrunn og problemstilling
  • Utforme og gjennomføre konkrete anbefalinger for aktuelle tiltak, behandling, rehabilitering eller tilrettelegging for pasienter i samarbeid med pårørende og andre relevante parter
  • Samarbeide tverrfaglig, formidle klart egne faglige vurderinger, og kunne henvise videre ved behov
  • Kritisk evaluere og justere egen praksis opp mot gjeldende evidensbasert standard
  • Identifisere og håndtere fagetiske dilemma

4. Utdanningsaktivitetene

Spesialistutdanningen for psykologer består av fire utdanningsaktiviteter: Praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Utdanningsaktivitetene inngår i et gjensidig samspill, hvor det å bringe kunnskapen fra kursene ut i veiledet praksis totalt sett gir det beste læringsutbyttet. Dette er bakgrunnen for samtidighetskravet i spesialistutdanningen, som innebærer krav til overveiende grad av samtidighet mellom utdanningsaktivitetene på samtlige program i utdanningen.  

4.1 Praksis

Det er krav om totalt fire årsverk praksis tilknyttet obligatorisk program i nevropsykologi. Praksis anses som den viktigste læringsarenaen i spesialistutdanningen. Dette gjenspeiles både i det totale praksisomfanget, men også gjennom de spesifikke kravene til innhold og omfang for den enkelte spesialitet. Variasjon og bredde i praksis er en forutsetning for å utvikle spesialistkompetanse.

4.1.1 Praksis- obligatorisk program i nevropsykologi

Det totale praksiskravet er på 5 årsverk, hvorav 4 av disse er tilknyttet obligatorisk program (klinisk nevropsykologisk praksis) Psykologen skal arbeide på minst to tjenestesteder, og den nevropsykologiske praksisen skal være med både barn og voksne. Det skal være minst ett årsverk praksis enten med barn eller med voksne. Ett av de fem årene kan være valgfri praksis. For de fire årene med nevropsykologisk praksis er det krav til at man i all hovedsak jobber som nevropsykolog, og undersøker og behandler pasienter som har nevropsykologiske problemstillinger. Praksis skal legge til rette for å få bred erfaring med nevropsykologisk arbeid, fortrinnsvis utredning og behandling av relevante pasientgrupper. Det må være tilgjengelig oppdaterte nevropsykologiske verktøy og psykologen må være i en arbeidssituasjon der man kan få utvikle og integrere kunnskap. Det må være anledning til å reflektere kritisk over etiske problemstillinger som er særegne for nevropsykologi, og spesielt over begrensninger i nevropsykologisk arbeid.

Det er et krav at psykologen har utredet et tilstrekkelig antall pasienter. Et veiledende antall kan være 1-2 pasienter pr. uke, dersom det utføres fullstendige nevropsykologiske utredninger. I arbeid med særlig komplekse problemstillinger vil et noe mindre tilfang av pasienter være nødvendig. En full nevropsykologisk utredning vil vanligvis inkludere metoder for undersøkelse av:
• generell intellektuell kapasitet (IQ)
• språklig fungering
• visuospatiale og visuokonstruktive ferdigheter
• verbal og visuell innlærings- og gjenkallingsevne
• oppmerksomhet
• psykomotorisk tempo og mental effektivitet
• evne til problemløsningplanlegging, impulskontroll, mental kontroll og fleksibilitet (eksekutive funksjoner)
• sensorisk-motorisk og perseptuell funksjon.
Kortere orienterende undersøkelser bør inngå som en del av praksisgrunnlaget. En orienterende nevropsykologisk undersøkelse inneholder enkelte mål på følgende funksjonsområder:
• persepsjon
• motorikk
• tempo
• selektiv oppmerksomhet/inhibisjon
• mental fleksibilitet
• innlæring og hukommelse
• verbal og nonverbal resonneringsevne. 
En vurdering av psykisk tilstand bør inngå i alle undersøkelser.

Det er sentralt at psykologen i løpet av de fire årene har møtt et bredt spekter av pasienter i alle aldre med hjerneorganisk sykdom, skade eller forstyrrelser, både i type og alvorlighetsgrad. Det er et krav at man har undersøkt pasienter med alvorlig grad av kognitive funksjonsforstyrrelser, som afasi, apraksi, agnosi, neglekt, eller amnestiske tilstander. Det er nødvendig å ha erfaring med å følge pasienter over tid

Kjernepraksis

To av praksisårene skal være kjernepraksis. Kjernepraksis er kjennetegnet av høy grad av samarbeid med andre faggrupper, der rutinemessig samarbeid med nevrolog, spesialist i fysikalsk medisin eller geriatri er sentralt. Det er en fordel at praksis foregår i et etablert nevrofaglig miljø. Det må være et bredt tilfang av oppdaterte nevropsykologiske verktøy (tester, skjema og normer). Kjernepraksis gjennomføres ofte i spesialisthelsetjenesten, som for eksempel på en barneklinikk, en nevrologisk avdeling eller en avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, men kan også være andre steder så lenge arbeidsstedet fyller kravene til kjernepraksis. I kjernepraksis er arbeid med følgende tilstander eller sykdommer sentralt:
• Traumatisk Hjerneskade (TBI) av alle alvorlighetsgrader
• Nevrodegenerative sykdommer
• Cerebrovaskulære sykdommer
• Genetiske avvik og kromosomfeil
• Epileptiske syndromer
• Tilstander som krever nevrokirurgisk behandling 
Det er nødvendig med erfaring med pasienter i et forløp, for eksempel gjennom akutt, subakutt og kronisk fase. Det er nødvendig å kunne integrere informasjon fra andre typer undersøkelser, som nevrologisk undersøkelse, nevrofysiologiske og/eller radiologiske undersøkelser, med det nevropsykologiske arbeidet. Nevropsykologisk behandling og rehabilitering er sentralt, og samarbeid med pårørende og formidling av resultater til andre faggrupper og instanser er en viktig del av praksis.
I kjernepraksis må man typisk håndtere komplekse problemstillinger, herunder vurderinger av differensialdiagnostiske problemstillinger, komorbide tilstander, vurdering av innsikt og samtykkekompetanse, vurdering av helsekrav til førerkort, pågående behandling, muligheter for retur til skole eller arbeid, tilrettelegging i dagligliv og prognostiske vurderinger. 

Annen nevropsykologisk praksis

Inntil to år av de fire obligatoriske årene i nevropsykologisk praksis kan bestå av praksis som ikke oppfyller alle kravene for kjernepraksis. For at en slik praksis skal godkjennes, er det avgjørende at praksisen innebærer klinisk nevropsykologisk arbeid. Det må være et minimum av oppdaterte nevropsykologiske verktøy, (tester, skjema og normer).  I motsetning til kjernepraksis, vil denne typen praksis ofte foregå utenfor et etablert nevrofaglig miljø, og ikke nødvendigvis inkludere det samme tverrfaglig samarbeid som man vanligvis finner i spesialisthelsetjenesten. Pasientgrunnlaget vil typisk være mer snevert, og gjerne knyttet til bestemte pasientpopulasjoner. Grad av samarbeid med andre nevropsykologer og tverrfaglighet vil vektlegges i vurderingen av om slik praksis kan godkjennes.  Vanlige problemstillinger kan være:  
• Lærevansker og utviklingsforstyrrelser
• Psykiske lidelser
• Ruslidelser
• Aldersrelaterte kognitive endringer

Arbeid tilknyttet forskning kan fylle kravene til nevropsykologisk praksis. Forskningen må være relevant for klinisk nevropsykologisk praksis, og en overvekt av arbeidsoppgavene tilknyttet forskningen må ha preg av vanlig nevropsykologisk arbeid, som kliniske intervjuer, nevropsykologiske undersøkelser, tverrfaglig samarbeid og tilbakemeldinger av resultater.

Privatpraksis kan i noen tilfeller godkjennes som ett år fordypningspraksis. Det må foreligge et system med inntak og fordeling av pasienter, og et system som sikrer faglig forsvarlighet. Det betyr at det finnes klare retningslinjer og avtaler om felles drøftinger av pasienter, kvalitetssikring av rapporter, etc. Det skal være et faglig fellesskap som regelmessig drøfter saker på den aktuelle fysiske lokasjon, og som skal inkludere flere fagpersoner enn erfarne psykologer og psykologspesialister. Tverrfaglig samarbeid (samarbeid med andre faggrupper, eksterne samarbeidsparter) må inngå i virksomhetens aktiviteter. Tjenestestedet må ha en ansatt fagansvarlig som er ansvarlig for at det foreligger rutiner for veiledning og praksis som tilfredsstiller kravene i spesialistutdanningen. Fagansvarlig har ansvar for at det foreligger gyldige avtaler for databehandling og innsyn i journal mellom spesialist og psykolog i spesialisering.  

Kombinasjoner av praksis

Det er vanlig at man må kombinere ulike typer praksis og arbeidssteder for å tilfredsstille kravene til kjernepraksis. Dette kan gjøres på mange måter, for eksempel i delte stillinger, eller ved å hospitere på bestemte avdelinger for å skaffe tilstrekkelig bredde i nevropsykologisk praksis.  

Forhåndsvurdering av praksis

Dersom det er tvil om planlagt nevropsykologisk praksis fyller kravene til kjernepraksis eller annen nevropsykologisk praksis, kan fagutvalget i klinisk nevropsykologi vurdere praksis opp mot kriteriene etter skriftlig søknad. Standard skjema skal benyttes.  Fagutvalget kan gi en uttalelse om praksis fyller kravene, og eventuelt gi råd om hva som må endres for at kravene skal kunne oppfylles.

4.2 Veiledning

Veiledningen skal fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene, samt bidra til å øke psykologens generelle og spesifikke kompetanse gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Det er også et mål at veiledning skal føre til økt bevissthet rundt egne holdninger og holdningsendringer, samt bidra til å knytte relevant teori til egen praksis.

Veiledningen inngår også i vurderingsgrunnlaget for spesialistgodkjenningen. Veileder vurderer psykologens faglige progresjon og læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for programmet. Veileder skal vurdere at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer. Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanse. Den formative vurdering har til hensikt å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen. Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte og progresjon ved avslutning av veiledningsforholdet og skal dokumenteres i en egen veiledningsattest.

Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning.

4.2.1 Veiledning- obligatorisk program i nevropsykologi

Det kreves minst 180 timer veiledning til det obligatoriske programmet i nevropsykologi. Veileder skal være spesialist i nevropsykologi. En del av veiledningen bør være knyttet til skriftlig formidling (epikriser/sluttrapporter/erklæringer).

4.3 Kurs

Målet med kurssekvensen på minimum 160 timer fordelt over 2,5 år, er å øke deltakernes forutsetninger for å kombinere forskningsbasert kunnskap, klinisk ekspertise, pasientens og foresattes ønskemål (jfr. prinsipperklæringen om evidensbasert praksis). Kursene skal også gi psykologene forutsetning for å samarbeide tverrfaglig og tverretatlig.

Deltagerne følger kursene i kronologisk rekkefølge og det er en faglig og pedagogisk sammenheng mellom kursene på programmet. Kursinnholdet skal være praksisnært og gi deltagerne muligheter for faglig refleksjon i et profesjonsfellesskap. Det legges vekt på pedagogiske metoder som fremmer erfaringsbasert læring og at deltakerne skal få muligheten til å bidra aktivt på kursene.

For deler av undervisningen, særlig workshops, vil aktiviteten kunne foregå i mindre grupper. Deltakerne utfordres til å bidra med sine faglige innspill i diskusjonene. Dette krever evne til å ta ansvar, at en er tydelig i sin kommunikasjon og våger å vise åpenhet. Det påhviler kursleder å fremme gode læringsprosesser i et trygt klima som inviterer til åpenhet. Likeledes forventes det at kursdeltakerne bidrar konstruktivt i undervisningen slik at læringsutbyttet fremmes. Kursleder skal løfte frem relevante spørsmål og problemstillinger, bidra med erfarings- og forskningsbasert kunnskap og fremstå som en god rollemodell.

Det er en bærende pedagogisk idé for kursene at læring og utvikling også bør skje i relasjonell sammenheng. Kursene vil derfor gi den enkelte anledning til å reflektere med andre deltakere om erfaringer tilknyttet de ulike temaene. Det legges opp til at deltakerne presenterer fagstoff, diskuterer problemstillinger fra egen jobbsammenheng (for eksempel i form av fremlagt kasusmateriale), deler tanker om egen profesjonell utvikling og felles utfordringer knyttet til aktuelt tema.  Hver deltaker skal i løpet av kurssekvensen presentere minst ett forberedt innlegg som grunnlag for diskusjon i plenum eller i mindre gruppe.

Teorier og metoder innen nevropsykologi og beslektede fagfelt blir presentert. Den teoretiske og metodiske kunnskapsoverføringen følges opp og aktualiseres gjennom kasusillustrasjoner og gruppearbeid. De fagetiske problemstillingene som drøftes i kursene er knyttet til både system- og individrettet arbeid. Deltagerne oppfordres til å identifisere og drøfte fagetiske problemstillinger som dukker opp underveis. Disse diskuteres avslutningsvis på hvert kurs. Rolle- og profesjonsspørsmål knyttes også til undervisningen og gruppeoppgavene, men dekkes særlig på siste kurs.   

4.3.1 Kurs 1 og 2: Grunnleggende nevropsykologi (3 dager, inkludert egenaktivitet)

Gjennom de to første kursene skal psykologene få en innføring i sentrale tema, metoder og problemstillinger i klinisk nevropsykologi.

 Etter endt kurs skal psykologene ha kunnskaper om:

  • Sentralnervesystemets oppbygning, utvikling og funksjon
  • De ulike komponentene i en nevropsykologisk undersøkelse
  • Nevrologiske og nevroradiologiske undersøkelsesmetoder for barn og voksne
  • Nevropsykologens rolle i tverrfaglig samarbeid
  • Fagetiske problemstillinger innen nevropsykologi
  • Meldeplikt i førerkortsaker og barnevernssaker

Etter gjennomført kurs skal psykologene ha ferdigheter i å:

  • Utføre anamneseopptak
  • Gjennomføre undersøkelser av basale sensorisk-perseptuelle funksjoner
  • Velge aktuelle tester og undersøkelsesmetoder ut fra klinisk problemstilling
  • Anvende helsekravene til førerkort i vurderinger

4.3.2 Kurs 3 og 4: Nevropsykologisk kjernekompetanse (3 dager, inkludert egenaktivitet)

Etter endt kurs skal psykologene ha kunnskaper om:

  • Hjerneorganiske sykdommer og skader, deres årsaker, manifestasjoner og konsekvenser
  • Utviklingsforstyrrelser og genetikk
  • Prinsipper for nevropsykologisk utredning, diagnostikk og funksjonsvurdering gjennom hele livsløpet
  • Hjernens utvikling og plastisitet gjennom hele livsløpet
  • Klassiske nevropsykologiske syndromer og deres betydning for kognisjon, emosjon og atferd
  • Forløp, prognose og behandlingsstrategier ved nevrologiske tilstander
  • Rehabilitering og habilitering som en helhetlig prosess, inkludert tilrettelegging for funksjon og deltakelse i samfunnet

Etter endt kurs skal psykologene ha ferdigheter i å:

  • Utføre enkel screening av afatiske symptomer og visuo-spatiale vansker
  • Utføre screening av demens
  • Undersøke og vurdere nivå av bevissthetsforstyrrelse og forvirringstilstander
  • Formidle resultater fra undersøkelser
  • Anvende metoder for kognitiv trening

4.3.3 Kurs 5 og 6: Sentrale kliniske problemstillinger – kompleksitet og komorbiditet (3 dager, inkludert egenaktivitet)

Etter endt kurs skal psykologene ha kunnskaper om:

  • Prinsipper for differensialdiagnostiske vurderinger i ulike livsfaser
  • Nevropsykologisk arbeid i psykisk helsevern, inkludert utredning og behandling av sammensatte kognitive og emosjonelle lidelser
  • Nevropsykologisk arbeid med somatiske tilstander
  • Rus og avhengighet
  • Førerkortvurderinger og meldeplikt
  • Søvn, ernæring og livsstil i et nevropsykologisk perspektiv
  • Hjerneorganiske sykdommer som primært oppdages sent i livsløpet
  • Fenomener som simulering og aggravering, og om metoder for å vurdere testresultatenes valididtet
  • Krysskulturelle perspektiver og utfordringer i nevropsykologisk arbeid
  • Farmakologiske behandlingsmetoder, og hvordan de påvirker kognitive funksjoner og emosjonell regulering
  • Rehabilitering av personer med sammensatte behov, inkludert samarbeid med kommunale tjenester, NAV, skole, PPT og andre aktuelle instanser

Etter gjennomført kurs skal psykologene ha ferdigheter i å:

  • Skille grunnleggende svikt fra følgevansker  
  • Velge og anvende ulike normer
  • Utføre førerkortvurderinger
  • Utføre innebygde og spesifikke validitetstester
  • Utføre undersøkelser av personer som ikke har norsk som førstespråk

 

4.3.4: Kurs 7: Sakkyndighet (2 dager, inkludert egenaktivitet)

Etter gjennomført kurs skal psykologen ha kunnskaper om:

  • Ulike roller som nevropsykolog i rettslig sammenheng
  • Retningslinjer for sakkyndige utredninger og utforming av spesialisterklæring
  • Saksgang i klagesaker
  • Samtykke, vurdering av beslutningskompetanse og tilregnelighet
  • Juridisk tenkemåte, argumentasjonsform og begrepsbruk
  • Pasientsikkerhet i nevropsykologisk arbeid, og kunne bruke systematisk refleksjon og læring fra egen praksis til å redusere risiko for feil
  • Ansvar forbundet med innføring av ny teknologi, verktøy og metoder  

Etter gjennomført kurs skal psykologen ha ferdigheter i å:

  • Utføre sakkyndige vurderinger
  • Reflektere over egen praksis
  • Identifisere risiko for feil og trusler mot pasientsikkerhet

 4.4 Skriftlig arbeid

Det er krav om innlevering av et skriftlig arbeid til spesialistutdanningen. Temaet skal være relevant for den aktuelle spesialiteten, og kan leveres inn når som helst ila. utdanningen.

Arbeidet skal vise psykologens evne til å formidle psykologfaglig kunnskap innen fagfeltet. Den skriftlige fremstillingen må reflektere teoretisk og empirisk kunnskap om det valgte temaet, og arbeidet må inneholde en selvstendig drøfting av betydningen for praktisk psykologarbeid. Arbeidet skal støtte opp om psykologers forutsetninger for evidensbasert yrkesutøvelse.

Retningslinjer for det skriftlige arbeidet er beskrevet i utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid