De har løftet faget og inspirert kolleger i flere tiår. Nå hedres Borrik Schjødt og Elisabeth Holck-Steen med æresmedlemskap i Norsk psykologforening.
To psykologer med hver sin livslange innsats for fag og fellesskap trer inn i rekken av æresmedlemmer.
De deler en grunnleggende tro på psykologien som samfunnskraft, og på betydningen av å bygge miljøer som løfter både fag og mennesker.
– Jeg blir både stolt og ydmyk. Dette er en virkelig stor ære, sier Borrik Schjødt om utnevnelsen.
Han ble overrasket over å bli tildelt æresmedlemskap, og trekker fram at det er mange flotte medlemmer i Psykologforeningen som legger ned en enorm innsats for faget og foreningen.
Også Elisabeth Holck-Steen er både takknemlig og overrasket.
– Jeg føler meg så enormt beæret, det er så flott at vanlige medlemmers innsats verdsettes. Og det er mange i foreningen som meg. Dette er veldig stort, sier hun.
Les om: Andre utnevnte æresmedlemmerBorrik Schjødt har vært en sentral pådriver for klinisk helsepsykologi og samfunnspsykologi i Norge.
Med utgangspunkt i både forskning, praksis og fagpolitisk arbeid har han bidratt til å løfte psykologers rolle i somatikken og styrket forståelsen av tverrfaglighet i helsevesenet.
– Som fagperson er jeg opptatt av å bruke psykologien utover, der mye av faget tradisjonelt har søkt innover, sier Borrik.
– Hvordan kan psykologien bidra til bedre funksjon og kvalitet både for folk flest og for utsatte grupper, fortrinnsvis i samarbeid med andre?
Borrik Scjhødt
Borrik startet karrieren med oppsøkende arbeid i Bergen. Her jobbet han med et fattig bomiljø, en bydel som rapporterte store problemer blant ungdom, og oppsøkende virksomhet til ungdom med rusproblemer.
Disse erfaringene satte han sammen med kunnskap om 70-tallets familieterapi med begreper om kommunikasjon, relasjon og systemer.
– Jeg lærte at kontekst er viktig, og at man må jobbe der folk er. Derfor ble samfunnspsykologi en viktig sak for meg.
Etter hvert fant Borrik sin plass i klinisk helsepsykologi, med særlig vekt på smertefeltet.
– Da jeg begynte å jobbe ved Haukeland sykehus på begynnelsen av 90-tallet, ble psykologen først og fremst sett på som støtte for pasienter med langvarige smerter eller kort forventet levetid, forteller han.
Her har han vært med på å bygge opp forståelsen av smerte som et samspill mellom kropp, kontekst og psykologi.
– Jeg var egentlig skeptisk til å begynne i en stilling i en smerteklinikk, men da jeg så hva psykologien kunne bidra med, og hvor store utfordringer som lå i å fremme faget i en somatisk, tverrfaglig sammenheng, var jeg solgt.
Borrik forteller at det over tid er det blitt stadig tydeligere at sammensatte somatiske plager krever tverrfaglig innsats, med likeverdige bidrag fra leger, fysioterapeuter, sykepleiere og psykologer.
Les mer om: Klinisk helsepsykologiModeller og empiri viser nå at psykologiske, kontekstuelle og somatiske forhold samspiller, og at alle må tas med for å forstå og behandle smerte.
– Da er det virkelig spennende å være psykolog i somatikken.
Som leder for fagutvalget for klinisk helsepsykologi har Borrik vært en drivkraft for å etablere en faglig og profesjonsmessig basis for feltet i foreningen.
Fagutvalget har jobbet for å etablere en spesialitet og skape et fagmiljø.
– For å få til dette har vi utviklet og arrangert fem vellykkede helsepsykologikonferanser, drøftet strategier overfor arbeidsgivere, departement og direktorat og hatt som mål å gjøre helsepsykologi til en større del av grunnutdanningen, forteller han.
Han understreker hvor viktig det er at flere drar lasset sammen:
– Vi er avhengig av at også miljøer og nettverk utenfor foreningen støtter utviklingen, som Norsk Smerteforening, palliative nettverk og Nasjonal allianse for helsepsykologi i somatikken.
Gjennom flere tiår med undervisning og faglig formidling har han ønsket å gi nye psykologer mot til å tenke bredt og helhetlig.
– For å kunne gi god hjelp må vi få et helhetlig bilde av pasientens utfordringer.
Borrik Scjhødt
– Psykologisk forståelse og verktøy kan brukes i mange sammenhenger, men vi må alltid tilpasse forståelse og tiltak til konteksten og mennesket foran oss.
Også Elisabeth Holck-Steen har vært opptatt av sammenhengen mellom kropp og psyke.
Gjennom mer enn 40 år har hun lagt ned en betydelig innsats for Psykologforeningen og for faget, både lokalt og i foreningens sentralstyre.
Med base i Arendal har Elisabeth bidratt til å bygge opp fagmiljøer, etablere tjenester og skape møteplasser for kolleger.
– Det var litt tilfeldig at det ble psykologi, egentlig.
Elisabeth Holck-Steen
– Jeg likte faget da jeg gikk forberedende på Universitetet i Oslo, og hadde heller ingen spesiell karriereplan, forteller hun.
Men Elisabeth har alltid vært et ja-menneske og nysgjerrig på nye ting. Det har åpnet mange dører og gitt mange muligheter og erfaringer som hun ikke ville vært foruten.
– Jeg ble medlem av Psykologforeningen i 1976, i studietiden. Jeg trives som organisasjonsmenneske, og jeg er fornøyd med det jeg har bidratt med, sier hun.
Siden har hun hatt en allsidig karriere som skolepsykolog, i familievern, psykiatrisk akuttavdeling, barne - og ungdomspsykiatri, poliklinikk og alderspsykiatri – flere ganger som den første psykologen i stillingen. I dag er hun ansatt ved DPS.
– Jeg har trivdes alle steder jeg har jobbet, og har fått lov til å være med på så mye interessant.
– Mulighetene har jeg fått fordi jeg har sagt ja når jeg har blitt spurt, sier hun.
Elisabeth Holck-Steen
Da Elisabeth var ferdig utdannet, jobbet det bare 16 psykologer i hele fylket, og kun tre av dem var kvinner.
Hun startet derfor en egen gruppe for kvinnelige psykologer. Siden har hun hatt «alle roller» i lokalavdelingen i Aust-Agder, fra styremedlem til leder. Hun er fortsatt aktiv som varamedlem i styret.
– Da jeg overtok som leder av lokallaget på midten av 1990-tallet, besto arkivet vårt av hele 14 bæreposer med papirer. Det var en stor lettelse å overlevere disse posene til neste leder, som dessverre, men høyst forståelig, brant opp alt sammen, forteller hun.
Engasjementet hennes har også satt spor nasjonalt: Hun har sittet i valgkomiteen i Sentralstyret i ti år, vært styremedlem i seks år og sittet i fondsstyret i fem år.
I tillegg har hun vært norsk representant i European Federation of Psychologists' Associations (EFPA) for eldrepsykologi i ti år, som eneste kliniker blant akademikere.
– Der ble jeg minnet om hvor privilegerte norske psykologer er.
Elisabeth Holck-Steen
– Takket være iherdig, mangeårig innsats fra Norsk psykologforening, har vi langt høyere status og langt bedre lønns- og arbeidsbetingelser enn i andre land, sier hun.
Gjennom karrieren har Elisabeth vært opptatt av fagutvikling, særlig innen akutt psykisk helsevern, psykosomatikk og eldrepsykologi.
– Da jeg startet, lærte vi ingenting om seksuelle overgrep på studiet, men i arbeidet som psykolog møtte jeg pasienter som hadde opplevd det.
Hun var ikke alene om å ha lite kunnskap på området, og gjennomførte derfor en undersøkelse som viste at mange psykologer ikke visste hvordan de skulle behandle pasienter som hadde opplevd seksuelle overgrep.
Elisabeth tok grep og dro på kurs i USA på 90-tallet for å lære mer. Og nettopp læring, utvikling og erfaringsutveksling er helt sentralt for Elisabeth.
– Den beste måten å lære på er å hospitere på en rekke ulike steder, og det å lære noe nytt er med på å holde engasjementet for faget oppe, sier hun.
Hun var med på å starte katastrofepsykiatrisk team på sykehuset i Arendal og under OL på Lillehammer, og var en av initiativtakerne til Norges første akuttpsykiatrikonferanse i 2002.
Senere var hun med på å etablere alderspsykiatrisk poliklinikk i Arendal, selv om hun i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell kunnskap om eldre.
– Jeg kunne lite om eldrepsykologi, men fikk delta på kurs og leste meg opp.
– Jeg oppdaget enda en gang at tidligere erfaring kunne brukes på nye fagfelt, og jeg fikk spesielt hjerte for urolige demenspasienter på sykehjem.
Elisabeth Holck-Steen
Hun forteller at dette er et felt der man får bruk for alt innen psykologien.
Les mer om: Eldrepsykologi– Når vi snakker med pasienter, pårørende og ansatte, faller puslespillbitene på plass, og uforståelig atferd blir plutselig forståelig.
I dag er Elisabeth fortsatt aktiv som ansatt på DPS og som veileder ved psykiatrisk avdeling i Arendal. Hun brenner for å formidle kunnskap og både inspirere og bli inspirert av yngre kolleger.
– I veiledning eller drøftinger må vi også hente frem suksessene, vi lærer vel så mye av det som av saker vi står fast i, sier hun.
Elisabeth mener hun har vært svært heldig i møte med generasjonene av psykologer som kommer etter henne.
– Det er fortsatt så mye jeg ikke kan, men som jeg i samtaler med de yngre den dag i dag også kan lære av.
Til de yngre psykologene ønsker hun å si:
– Vær nysgjerrige og rause, støtt hverandre, og bruk kollegene dine. Det er godt for samholdet.
Selv etter tiår i yrket er både Borrik og Elisabeth opptatt av å se fremover. De deler troen på psykologiens brede samfunnsoppdrag, og på kraften i kollegialt fellesskap.
– Forandring tar tid, og ingen får til store endringer alene. Vær tålmodig, søk samarbeid, og aldri gå på akkord med faglige prinsipper, råder Schjødt.
Elisabeth er enig i det samme perspektivet, og legger til:
– Og så tror jeg vi må ha et kritisk blikk på det vi holder på med. Hva er det vi vil riste på hodet av i fremtiden, som vi gjør i dag med den største selvfølgelighet?