– Det er jo dette psykologer er trent på

– Psykologer bør jobbe mer med vold fordi det er så rotfestet i tilknytning, egen angst, utrygghet og ensomhet, sier Mohaupt.

Han er tydelig på at først må den fysiske volden, brølingen og den kontrollerende atferden slutte. Men så må omsorgskompetansen utvikles.

– Og nettopp dette arbeidet er psykologer kjempegode på, det er det vi er trent på, sier han.

Les om: Åse Gruda Skards minnepris

Engasjert kliniker og forsker

Mohaupt jobber som kliniker ved Alternativ til Vold (ATV) i Stavanger. Der har han i 17 år jobbet med voksne som utøver partnervold, voksne som blir utsatt for partnervold og med barn fra null til seks år som har levd med vold i familien.

Dette er Henning Mohaupt:

Alder: 47

Bosted: Stavanger

Familie: Gift og har tre sønner

Utdanning: Psykologspesialist utdannet ved Universitetet i Bergen, med PhD fra Universitetet i Oslo

Arbeid: Alternativ til Vold

I tillegg er han tilknyttet RBUP Øst og Sør, regionsenteret for barn og unges psykiske helse, hvor han utdanner og veileder terapeuter i voldsarbeid, er medlem av statens kommisjon for partnerdrap, han har tatt forskerutdanning og har en doktorgrad, og er involvert i fagutvikling og fagformidling.

– Noe av det jeg ønsker er å få inn det psykologfaglige perspektivet i arbeid med vold, fordi det er så mye psykisk uhelse i det, forklarer Mohaupt.

Volden som rammer en av ti

– Vold i nære relasjoner blir på en måte sett på som sosialt arbeid, og det er ikke et tema som for eksempel finnes i profesjonsutdanningene, sier han.

Både i Norge og internasjonalt er mange av de som jobber med vold i nære relasjoner sosialfaglig utdannet.

Mohaupt forteller at fysisk vold som gir varige mén rammer hele én av ti kvinner i Norge. Om man regner med den psykiske volden rammes nesten hver femte.

---

– Derfor trenger både psykologer og andre profesjoner mer opplæring i hvordan man kan forstå vold.

---

– Hvordan preger det små barn å vokse opp i voldelige omgivelser? Hvordan preger det relasjonen mellom foreldre og barn, tilknytning og søskendynamikk, spør han retorisk.

Egen erfaring i møte med andre

Selv er Mohaupt far til tre gutter, og han er tydelig på at det å være pappa gir han en egen forståelse av jobben – og i møte med andre fedre.

– Jeg kan jo kjenne meg igjen i fedre som sier de blir alt for sinte, eller som føler de mister kontroll over barna sine. Det tar jo noen år før man får en viss ro i foreldrerollen, sier han.

Mohaupt har forsket på nettopp farsrollen som den som utøver vold, samtidig som han selv har vært småbarnspappa og kliniker i møte med menn og fedre som har utøvd vold.

– Det har definitivt prega meg som fagperson, og jeg har lært mye av nettopp denne kombinasjonen av både de private erfaringene og det jeg jobber med til daglig.

Ønsker å være gode foreldre

Mohaupt er opptatt av at foreldrerollen og den tiden man er forelder er et viktig vindu for intervensjon hos familier som har det vanskelig.

– Det er så tydelig at de aller fleste foreldre ønsker å være gode foreldre, og de er mye mer mottakelige for å kunne se på seg selv med et kritisk blikk når de har barn og strever.

Han forteller at også foreldre som er aggressive eller bruker vold kan komme til konklusjonen om at de må slutte å kaste ting veggimellom når de har en baby eller et barn til stede.

– Det er en egen kraft i det å være forelder og ha små barn, i den relasjonen finnes det en egen styrke som vi har metoder for å hente frem i terapi.

Vil fjernet tabu rundt vold

Å jobbe med de som utøver vold og de som blir utsatt for vold kan være krevende. Mohaupt forteller at vold fortsatt er tabu, det er ikke noe man snakker med venner om eller ønsker å identifisere seg med.

– Jeg tror det er vanlig at vi mennesker ønsker å sette litt avstand mellom oss og folk som gjør fæle ting, og at samfunnet fremmedgjør både de som utøver vold og de som blir utsatt for det, sier han.

---

– Vi ønsker ikke å konfrontere våre egne mørke sider som vi alle bærer på.

---

Selv har han vokst opp i en kultur der vold både var lov og utbredt, samtidig som kulturen var preget av det kollektive traumet etter andre verdenskrig.

– Jeg er jo tysk og har vokst opp i Tyskland, og der lærte vi allerede fra barneskolealder at mennesker er i stand til å gjøre fæle ting, forteller han.

Hans grunnleggende menneskesyn er at mennesket ikke er godt i seg selv, men heller at alle mennesker har i seg at de er i stand til å være voldelige og skade andre.

– Vi har empiri på at folk kan gjøre forferdelige ting, det har skjedd før og det kan skje igjen. Derfor er jeg så opptatt av at vi må ta bort tabuet rundt vold, og menneskeliggjøre de som utøver vold og de som utsettes for vold.

Vold som symptom

Mohaupt forteller om mye spennende forskning på voldsfeltet, både nasjonalt og internasjonalt, og både sosialfaglig og psykologisk.

– Vold er ikke en sykdom eller en diagnose, men opptrer ofte hos mennesker som strever psykisk uten at det foreligger en diagnose. Å utøve vold og å bli utsatt for vold har også gjerne sammenheng med noen av de vanligste psykiske lidelsene.

Han trekker frem at aggresjon og sinne gjerne kan være en del av symptombildet hos menn som har depresjon, eller at aggressiv og voldelig atferd kan vise seg hos både menn og kvinner som har panikkangstlidelser.

– Men det som er interessant å se er jo når det skjer – for de fleste med angst eller depresjon har ikke et voldsproblem.

Problematiske mestringsstrategier

Det er gjerne flere faktorer som spiller inn for at vold skal oppstå: Både kulturelle maskulinitetsnormer og relasjonelle problemer som fører til misforståelser, begrensninger i sosial informasjonsprosessering og en utrygg tilknytningsstil.

– Det er mye interessant forskning på småbarn når det kommer til hvordan vi behandler jenter og gutter ulikt, forteller han.

Der jenter gjerne blir oppmuntret til å forstå vanskelige følelser, blir gutter ofte oppfordret til å kontrollere og undertrykke følelser som sinne eller raseri.

– Hvis vi ser på hvilke normer samfunnet har for menn og kvinner, så er det mange mestringsstrategier menn gjerne bruker som er veldig uheldige, men som vi applauderer, sier Mohaupt.

Han trekker frem unge menn som drikker mye og får kred blant vennene sine for det, å jobbe uten grenser gjør deg til en god ansatt, noen trener seg i hjel for å løpe Birken, mens andre søker spenning gjennom å hoppe i fallskjerm eller kjøre motorsykkel.

Handlinger og atferd som dette blir gjerne sett på som maskuline, og kan gi menn en egenverdi, men det hjelper dem ikke egentlig videre.

– Dette er mestringsstrategier for psykiske problemer som menn ikke bør holde på med, de bør heller begynne i terapi og snakke med noen, mener Mohaupt.

Flere faktorer spiller inn

Men bare dårlige mestringsstrategier eller problemer med å uttrykke seg viser ikke hele bildet. De fleste menn er ikke voldelige og vil være støttende, forståelsesfulle og kan vise følelser. Og kultur og normer kan heller ikke alene forklare hvorfor noen utøver vold.

– Det er jo veldig tydelig at de mennene som utøver vold selv har vokst opp med vold og omsorgssvikt, seksuelle overgrep, mobbing og grenser som viskes ut.

---

– Og så er det sånn at gutter blir utsatt for mer fysisk vold både hjemme og ute, i tillegg til at det ligger i kulturen at gutter snakker mindre om det. Dette er noe du skal finne ut av selv.

---

Derfor er han opptatt av hvordan de to feltene interagerer – både at det finnes menn som har blitt traumatisert, og samtidig at de lever med maskulinitetsnormer som gjør det vanskelig for disse mennene å uttrykke seg.

Tidlig intervensjon er avgjørende

Mohaupt har ikke noe inntrykk av at noen mennesker bare er født voldelige, og at de ikke kan gjøre noe med det. Han vil heller trekke fram at når barn ikke får tidlig hjelp, får samfunnet dem tilbake på en problematisk måte.

– Det er derfor jeg også er så opptatt av de små barna som kommer inn til oss. For hvis jeg møter en tre år gammel gutt med raseriproblemer, og ingen hjelper denne gutten, så er sjansen kjempestor for at han vil bli utsatt for vold, bli misforstått, og selv bli en ung gutt som bruker vold mot jenter.

Mohaupt om arbeidet i Alternativ til Vold:

«I ATV har vi et tredelt mandat hvor hovedtyngden er på behandling, og så har vi kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling. Og kunnskapsformidling kan jo både være kursing, men også å delta i offentlige debatter og bidra til å øke kunnskap om vold i samfunnet.

Jeg er på ingen måte alene i ATV om å ytre meg, og det er viktig for meg å si dette er en organisasjon hvor det jobber mange som er veldig engasjerte. Jeg har kollegaer som brenner for prosjekter som handler ungdomsvold, om vold blant urfolk og prosjekter for å etablere gode samarbeidsrutiner for voldsarbeid i andre land.

I en organisasjon som dette er det lett å være engasjert.»

Mohaupt er svært engasjert i arbeidet med barn, og mener mange voksne undervurderer spesielt småbarn, og er mer opptatt av å administrere dem heller enn være nysgjerrige på hvordan deres verden ser ut.

– En viktig del av det faglige engasjementet mitt handler om å gi et tilbud til barn under seks år, fordi de er fullt kapable og kompetente til å gå i terapi når de har opplevd vanskelige ting.

Han forteller at energien til barn er veldig annerledes enn energien til de voksne han møter. De voksne er mer selvbevisste, mens barna er kreative i måten å bearbeide erfaringene sine på og de er tydelige i behovene sine.

---

– Jeg opplever at småbarn som har opplevd vanskelige ting har en sånn klokketro på at de kan få voksne til å forstå, bare de får rom til det.

---

– Vold går i sykluser og derfor må man inn så tidlig som mulig. Foreldreskap og småbarnsperioden er helt essensiell i terapien, og derfor er det et tankekors at vi nesten ikke har intervensjoner for barnehagebarn, sier han.

Når det endelig løsner

Noe av det som gjør mest inntrykk i terapirommet er når fedre som har utøvd vold oppdager barna sine på ordentlig, og de klarer å legge til side frykten sin, paranoiaen og raseriet mot andre.

---

– Det er så sterkt å se, fordi dette er jo veldig ensomme mennesker.

---

– I det de klarer å slippe den kontrollen, så får de plutselig relasjoner med både barna sine og partnere eller eks-partnere, fordi de blir tryggere.

Han forteller om en far med voldshistorikk og samlivsbrudd som i flere år hardnakket hevdet at moren manipulerte deres felles barn. Det løsnet først da han spurte om barnet deres ønsket å være mer sammen med ham, og barnet selv svarte nei.

– Og da sa faren endelig at «det var første gang jeg tenkte at det var hennes egne mening», forteller Mohaupt.

Det er viktig for Mohaupt å trekke frem at vold er mye mer enn voldshandlinger. Det handler også mye om de representasjonene man har innad i familien. Det hjelper ikke å bare slutte å slå om den som utøver vold fortsatt har en representasjon om eks-partneren eller barnet sitt som ondt.

– Dette er relasjonelle problemer, og derfor er det så viktig at vi som psykologer jobber mer med vold, avslutter han.

Utdrag fra juryens begrunnelse:

Årets prisvinner har gjort seg meget fortjent til å motta Åse Gruda Skard formidlingspris 2025 gjennom sitt arbeid ved Alternativ til Vold i Stavanger som psykologspesialist, ved sin sterke doktorgrad, ved formidling av sine omfattende innsikter og kunnskaper med et språk som er tilgjengelig for alle. I tillegg har han bidratt til politisk handling gjennom sitt arbeid i Partnerdrapsutvalget.

Hans engasjement for å spre kunnskap og forståelse om voldens psykologi har betydelig rekkevidde, og han klarer å engasjere et bredt publikum. Dette gjør at viktige budskap ikke bare når ut til dem som trenger det, men også bidrar til å bygge en større samfunnsbevissthet rundt voldens realiteter.