Landsmøtet åpnet

Her kan du lese talen i sin helhet:

«Kjære alle sammen, kjære kolleger og delegater – velkommen til Psykologforeningens Landsmøte 2025! 

Det er en stor glede å se utover denne salen. Kjente ansikter og nye ansikter – og alle har dere én ting til felles: dere er min favorittype medlemmer; nemlig den typen som elsker lange dager med heftig debatt i en konferansesal uten mye frisk luft. 

Det finnes årtier der ingenting skjer – og uker der årtier skjer. Vi står midt i en global omveltning der 80 år med internasjonalt samarbeid og stabilitet er satt under press. For eksempel utløper den siste bilaterale atomvåpenavtalen i februar. 

Og da merker vi naturligvis denne uroen også her hjemme – i økonomien, i helsetjenestene, i arbeidslivet. I det fornyede fokuset på beredskap, både militært med 600 milliarder kroner forpliktet til opprustning over de neste 10 årene, men også sivilt i form av helseberedskap og psykologisk beredskap.

---

Vi kjenner den i samtalene med pasienter, og vi merker den i hvordan mennesker søker trygghet og fellesskap.

---

Norge er et veldig åpent og internasjonalt samfunn, som et lite land er vi helt avhengige av internasjonale avtaler for handel, forsvar og fungering. Og endringer i makrosystemet påvirker mikrosystemet. 

---

Det krever mye av oss- som fagforening, som faglig forening og som samfunnsaktør. 

---

La oss spole litt tilbake. Da vi sist møttes til Landsmøte, var Russlands invasjon av Ukraina bare ti måneder gammel. Finland og Sverige var fortsatt nøytrale land. Gaza var knapt nevnt i nyhetsbildet. Og Joe Biden satt i Det hvite hus. 

Midt i dette står vi som forening. En forening som vokser – vi har passert 12 000 medlemmer. Det er en enorm styrke, men også et ansvar. For veksten kommer ikke til å avta med to nye studiesteder i Norge, en stor andel utenlandsutdannede psykologer og muligens flere nye studiesteder på trappene. Vi må både sørge for å være en god forening for nye psykologer og samtidig bidra til at deres kompetanse kommer til best nytte.  For å få til det, må vi fortsette å vise at vi ikke bare er mange, men også samlet. 

---

Vi skal være et fellesskap som løfter i flokk, som tar ansvar – og som tåler uenighet. For uenighet er ikke et problem, den er selve motoren i et levende demokrati. 

---

Historien – vår grunnmur 

Når vi har passert vår 90-årsdag og ser fremover, er det verdt å huske hvordan vi kom hit. 

Psykologprofesjonen i Norge ble ikke til ved tilfeldigheter, men gjennom målrettet innsats, solidaritet og vilje til å bidra. 

I 1934 samlet Harald Schjelderup 28 personer for å opprette en forening «for psykologfaglig interesserte». Det var starten på det som nå er en profesjon med selvstendig behandlingsansvar, faglig tyngde og samfunnstillit. 

---

Etter krigen meldte psykologene seg til tjeneste i gjenoppbyggingen av Norge. Kongen og statsministeren åpnet vår kongress i 1947 – og oppfordret oss til å bidra. Det gjorde vi. Og det har vi fortsatt å gjøre. 

---

Vi fikk vår egen spesialistordning på 1950-tallet tilpasset norske behov. Vi fikk embetsstudiet i Bergen i 1969 – med integrert praksis, en modell som fremdeles er normen i norsk psykologutdanning. Og i 1974 kom psykologloven, som ga oss selvstendig behandlingsansvar og en psykologrolle som er bortimot unik i internasjonal sammenheng. 

Hver gang vi har bedt om mer ansvar, har vi også blitt vist mer tillit. Men det har aldri vært uten forventninger. Vi har alltid måttet vise at vi bruker den tilliten til å bidra – til samfunnet og til fellesskapet. 

Vår samtid – nye utfordringer 

I dag står vi igjen midt i en brytningstid, i tillegg til internasjonal uro. 
Teknologisk utvikling, særlig i form av kunstig intelligens, klimaendringer, internasjonale konflikter og en aldrende befolkning – alt dette former fremtidens Norge. 

Det høres stort ut, men det er vår hverdag. 

---

Vi merker det når en aldrende befolkning legger press på helsetjenestene, når unge sliter med mening og fellesskap, når teknologi overtar menneskelig kontakt, og når desinformasjon sprer frykt.

---

Vi ser det i sentraliseringen – at helsepersonell samles i byene, mens behovene øker i distriktene. Vi ser det i en offentlig sektor som presses til å gjøre mer for mindre. 
Og vi ser det i velferdsstatens skjøre balanse.

Perspektivmeldingene har lenge advart om de demografiske utfordringene vi står overfor. Nå har Riksrevisjonen kommet med sin egen advarsel. Staten må finne syv milliarder mer hvert eneste år fremover, i form av mindre utgifter eller økte inntekter. Det krever endring og prioritering.  

Velferdsstaten kalles ofte det nordiske eksperimentet – troen på at mennesker skal hjelpes og inkluderes, ikke mistenkeliggjøres eller overlates til seg selv. 

Vi som psykologer har vært med på å bygge denne samfunnsmodellen. Nå er den under press. 

Vårt ansvar som profesjon 

Når samfunnet står i krise, forventes det at grupper med særlig kompetanse tar ansvar. Grupper som oss. Slik var det etter krigen. Slik var det under pandemien. Og slik er det nå. 

Vi kan ikke løse alle verdens problemer – men vi kan løse noen av de viktigste.  

---

Vi kan bidra til bedre psykisk helse, til trygghet, til mestring. Vi kan bidra med endringskompetanse og en helhetlig forståelse av mennesket.  

---

Vi kan bidra til at teknologi brukes riktig og vi kan bidra til å opprettholde velferdsstaten gjennom bedre bruk av vår kompetanse.  

Og vi kan hjelpe mennesker med å forstå seg selv og hverandre. 

Og det er kanskje vår viktigste rolle i et samfunn som preges av polarisering og uro: å skape forståelse, å bygge bro. Å insistere på at vi kan styre vår egen samfunnsutvikling, ved å styres av kunnskap. 

Solidaritet som grunnverdi 

Samarbeid og mellommenneskelig forståelse er ikke bare ord vi finner i våre vedtekter. Det er selve fundamentet i faget vårt. 

Det er ideen om at ingen skal stå alene – verken pasient, medlem eller kollega. 

Når vi hjelper andre, bygger vi også samfunnet. Når vi står sammen i foreningen, viser vi at fellesskap fortsatt er mulig – også i en tid som trekker mennesker fra hverandre. 

Vi må huske at vår profesjon oppsto i en tid da fellesskap var nødvendig for overlevelse. Vi må bringe den samme holdningen inn i fremtiden. Og jeg ser den holdningen blant dere, når dere bringer inn saker for Landsmøtet som handler om økt innsats for menneskerettigheter og økt innsats for seksuelle minoriteter. Det gleder meg. 

Prioritering og enhet 

Men vi må også være ærlige med oss selv og omverdenen: vi kan ikke gjøre alt. Vår utfordring i dag er ikke mangel på gode ideer – det er mangel på enighet om hva som er viktigst. 

---

Vi må kunne skille mellom det som er viktig og det som er avgjørende. Og vi må gjøre det sammen. 

---

Foreningen har vokst enormt – men andelen aktive medlemmer har falt. I de tidlige årene kjente alle hverandre. I dag er vi tusenvis. Derfor må vi ha en kultur- ikke bare struktur- som holder oss samlet – ikke gjennom ensretting, men gjennom tydelighet. 

Vi må tåle uenighet, men vi må også evne å beslutte. Det er Landsmøtets ansvar. Det er her dere setter retning. Og det er her vi minner oss selv om at uenighet er et tegn på engasjement – men beslutninger er et tegn på ledelse.  

Et blikk fremover 

Vi står overfor krevende år.  

Presset på endring, effektivitet og prioritering vil bli sterkere. Vi vil måtte forsvare faglig autonomi, kvalitet og menneskelig verdighet – samtidig som vi bidrar til å løse samfunnets behov. 

Men dette er ikke nytt for oss. Det har vært slik siden 1934. Vi har alltid tatt ansvar – og vi har alltid levert. 

Jeg tror på et fellesskap som tør å se virkeligheten i øynene, men som også ser mulighetene bak utfordringene. 

---

Jeg tror på en profesjon som ikke bare ber om plass ved bordet, men leverer løsninger som gagner alle når de sitter der. Og jeg tror på en forening som holder hodet kaldt og hjertet varmt.

---

Kjære landsmøte, 

vi samles her i en tid med uro, men også med håp. Vi samles for å ta beslutninger som former både profesjonen og samfunnet. Vi samles for å bygge videre på alt det de 28 første startet i 1934 – med mot, klarsyn og fellesskap. Våre forgjengere har skapt en profesjon og en forening med en unik posisjon, nettopp ved å holde blikket på fremtiden og fellesskapet. Nå er det vår tur. 

La oss bruke disse dagene til å se langt, tenke stort og handle klokt. 

---

La oss vise at vi er en profesjon og en forening som står for mer enn oss selv – at vi står for fellesskap, for faglighet og for fremtidstro. 

---

Og da gjenstår det egentlig kun å erklære Landsmøtet for åpnet. Men, jeg har en ting til på hjertet. For våre forgjengere visste nemlig en ting til om det å bygge en forening. Og det er at mennesker ikke kan leve på alvor alene. Vi må ha lek. Vi må ha hygge, moro og samvær med gode kolleger. 

Jeg har alltid visst at jeg ikke er i en posisjon til å gi dere direktiver. Tvert imot, dere skal gi meg direktiver. Men: Dere er også valgt, av medlemmene i deres lokalavdeling. Og på vegne av de medlemmene, så vil jeg si; at jeg forventer å se dere alle legge ned like stor innsats under festmiddagen og på dansegulvet som på talerstolen. For samarbeid og forståelse bygges like mye der, som gjennom diskusjon og vedtak her. 

Og med det sagt ønsker jeg dere hjertelig velkommen til Landsmøtet 2025, og erklærer det herved for åpnet.»

Hilsen fra Helsedirektøren

Helsedirektør Cathrine Lofthus sendte en videohilsen til Landsmøtet, se den her:

Les også: Spørsmål og svar om Landsmøtet 2025